Sur mann (37) besøker Legoland

Jeg liker ikke fornøyelsesparker. De lange køene, den dårlige maten, de kvalmende karusellene de hylende ungene så høye på sukker at de spinner rundt av seg selv.

Jeg vil ikke at ungene skal tro det koster penger å ha det moro. Moro kan de ha i skogen eller hjemme. Eller på stranda. Eller ute på lekeplassen for den saks skyld. Så lenge de er ute. I frisk luft. Frisk luft er bra!

Jeg er den typen pappa som synes at ungene burde fryse litt, få skrubbsår på knærne og være sultne, uten å tro at det står en vogn hvor de kan kjøpe blått sukkerspinn rundt neste sving.  Mulig jeg er gammeldags, eller sur, som kona sier. Mulig hun har rett; jeg er gammeldags og litt sur, og jeg er faktisk litt stolt av det.

Derfor sitter det ganske langt inne å innrømme at jeg likte Legoland. Ja, du kan til og med si at jeg digga det.

Det begynte da jeg gikk gjennom porten

Lego! Ja, jeg er klar over at det heter Legoland, men jeg var ikke forberedt på det som møtte meg: En hel flyplass, med fly som kjører rundt, brannbiler, et tog, små hus med små legomenn, en brygge, heisekraner båter og flere hus – en hel verden av Lego!

Det gikk helt i spinn for meg. Med ett var «sur mann (37)» forvandlet til «begeistret gutt (6)». Både ungene og jeg spratt rundt som sprettballer mens vi pekte og ropte i munnen på hverandre:

– Se, et tog! Se, et slott! Se unger, her har de Star Wars, ja det var faktisk det kuleste i verden også da pappa var like gammel som dere, og se her er Bergen – med Fløibanen! Og se en rakett som det kommer røyk ut av.  Selvsagt skal jeg vinne en bamse til dere! Ja, det er Frihetsgudinnen, og det der er en indianer – så utrolig kult!

Vi var så samstemte som vi knapt har vært før …

Arrogansen sto for fall

De små klossene vekket en barnslig glede i meg som jeg ikke hadde kontroll over. At vi har klart å sende folk til månen, funnet vaksiner for sykdommer som tar liv, bygd skyskrapere opp til himmelen eller brutt lydmuren med fly – store bragder, seiere for menneskeheten … Alt blir redusert til små notiser i historien når du ser en lastebil av Lego kjøre opp og ned en vei – helt av seg selv!

Jeg klarer ikke forklare det, men helt uten et snev av den ironiske distansen jeg og min generasjon gjerne møter verden med, lot jeg meg genuint imponere og rive med.

Kanskje fordi jeg har et nært og kjært forhold til Lego. De talløse timene jeg selv har brukt på å bygge hus, fly, romskip, borger og biler har gitt meg en respekt for Legobygging som fag. Jeg har en umiddelbar forståelse for arbeidsmengden som er lagt ned i å forme 60 millioner klosser til et levende lite land i landet. Eller kanskje det rett og slett er fordi det er så gøy med små ting som ser ut som store ting og omvendt.  Jeg vil tro det er en blanding av de to.  Jeg var i hvert fall strålende fornøyd med å få lov til å kjøre rundt i både båter og tog bygget av Lego.

Når det går trill rundt for en pappa

Jeg klarte til og med å presse meg ned i en safaribil som strengt tatt ikke er beregnet på en mann på nærmere 1,90. Men med bena hengende på utsiden og et stort smil midt i ansiktet fikk jeg meg flere turer rundt safariland. Da klarte ikke en gang karusellene, som vanligvis gjør meg ekstra sur, å ta motet fra meg. Jeg stilte meg gladelig i kø for både berg-og-dal-banene og vannlekene.

Jeg overtalte til og med resten av familien til å være med i en brannslukningskonkurranse hvor poenget var å pumpe vann inn i et «brennende» Legohus, mens familier fra Tyskland, England, Danmark og Norge gjorde det samme. Da min gjeng slukket brannen først, ble jeg kjekk og stram som Brannmann Sam – og var jeg minst like stolt som seksåringen. Snakk om teambuilding!

Mens den deilige danske sola skinte på oss spratt ungene og jeg rundt i landet av plastklosser, og det var langt på dag før sulten meldte seg og vi ropte etter «Is!» i kor. Kona betraktet det siste tilskuddet til barneflokken med en viss overbærende undring:
– Selvsagt skal dere få is, smilte hun til oss alle tre.
– Og sukkerspinn, ropte jeg, vi vil ha blått sukkerspinn til lunsj!